Preggo og følelsesladet

For tiden er jeg så sykt full av hormoner, håper jeg… Er det noen som vil fyre meg opp eller ha mine rett ut meninger, så er rette tiden for å få det frem nå! Siste uken har jeg følt meg så langt nede…

Helt feil tidspunkt for å blogge. Jeg burde ta opp igjen det når ting er positivt. Det er bare det at det er super herlig å klabbe ned det man føler her og nå og være ferdig med det. Så da blir vel høyeste inspo for å blogge når man er litt negativ.

I dag er det 26 dager igjen til termin. Det er både skummelt og greit. Skummelt fordi jeg ikke klarer tanken på fødsel, og skummelt fordi livet aldri blir det samme igjen. Jeg er redd for at jeg ikke klarer å få det slik man ønsker og ser for seg. Greit er det at jeg snart er ferdig fordi jeg gleder meg så innmari til å ikke ha min egen kropp som hotell mer, og selv om jeg sikkert har vært super heldig med svangerskapet og formen min, så begynner det å gjøre noe med meg og ha mindre energi, ikke klare å være så effektiv som man vanligvis er, og sist men ikke minst: det er grusomt å se på alle hestene som jeg gjerne skulle ridd skikkelig, og alt man har jobbet ganske hardt for har forfalt litt ila denne tiden… Det gjør desverre noe kjempe negativt med hode mitt. Noe jeg tar som ett tegn på at hestene er hvertfall meget viktige for at jeg skal fungere i en hverdag.

Ikke er det bedre å være låst til perm hjemme heller. Føles ut som alt skal gå konkurs og jeg føler meg skikkelig innelåst… nesten klaustrofobisk. Dette til tross for navmidler og hvordan Norge er «bygd opp», men det føles nesten som en slags tvang. Nedverdigende, selv om man sikkert bør hvile det man kan og nyte siste tiden før man står med en baby i armene, så klarer jeg det ikke. Jeg føler meg lat, alene og nesten straffa.

Når jeg leser gjennom dette, så høres det sykt ut. Det er nok kanskje voldsomt skrevet, men veldig ærlig.

De tusen tankene jeg har om dette kunne man sikkert skrevet en evighet om, men det er vel en periode som blir i de fleste kvinners liv og som man bare må akseptere. Jeg har egentlig aldri tenkt over hvor tøffe kvinner er som må gå gravide og hvor ensomt det kan føles på så mange måter. Jeg har heller aldri tenkt over hvor lite forståelse folk som ikke har gått igjennom det har. Selv om jeg forstår nå etter å ha gjort det selv at det er nok umulig å ha forståelse for det fordi det er så spesielt å gjøre det at man ikke kan ha forståelse uten å ha prøvd det selv. I tillegg føler alle det forskjellig, så har man prøvd det, klarer man nok heller ikke å sette seg hundre prosent inn i eller forstå skikkelig hvordan den ene eller andre har det.

Nå skal jeg avslutte med å si at jeg tar henda i været for alle mødre som har gjort denne runden en eller fler ganger. 🙌🏻 Det er tøffere enn jeg hadde forestilt meg, og i morgen har jeg som mål å få ut ett innlegg som er positivt!❤️

ha en strålende søndag, her er det verdens vakreste vær i dag!